DERFOR ELSKER JEG AFRIKA!

sistersNkosi Sikelel’ i Afrika høres fra naborommet, kaffen er varm og jeg sitter i hjørnet av rommet omgitt av varme engasjerte mennesker som deltar på en stor afrikansk fagforeningskonferanse i Livingstone i Zambia. Slik er arbeidsdagen min i dag.

Og jeg ønsker å dele et magisk øyeblikk med deg. Selv om jeg er langt hjemmefra og på jobb, så føler jeg meg hjemme og jeg blir så glad av å være her.
Som mange vet så jobbet jeg to år som journalist i Daily Nation i Kenya i perioden 1992-1993 og betrakter Kenya som mitt andre hjemland. De siste to månedene har jeg besøkt dette kontinentet tre ganger, to ganger i Kenya og akkurat nå er jeg i Zambia.

I dag er jeg her på jobb som journalist for å dekke en fagforeningskonferanse som organiseres av Norsk LO. Deltakerne har diskutert viktige temaer som ungdomsledighet,fagforeningsbygging og sysselsettingspolitikk. I dag er temaet hvordan Norsk LO kan videreføre samarbeidet med sine partnere i Afrika.

Mulig det er den vakre sangen fra damene på naborommet som beveger meg men det går ikke mange minutter før hele kroppen sitrer. Lykkefølelsen smyger seg på og jeg føler meg plutselig så takknemlig og ikke minst privilegert over å få være her. I samme rom som alle disse sterke modige fagforeningslederne i land som verken preges av demokrati eller som har pressefrihet.

participantsTil tross for massiv motstand og trakassering fra myndighetene står disse menneskene på for å bedre hverdagen for arbeidstakere i sine land, kjemper for kvinners og unges rettigheter og ikke minst presser for å få myndighetene til å gjennomføre sosiale reformer.

Jeg føler meg privilegert fordi dette oppholdet, et steinkast unna Victoria Falls, gir meg en fantastisk mulighet til å bli med spennende enkeltmennesker fra mange ulike land. Jeg har i løpet av denne uka fått nye venner fra Swaziland, Sør-Afrika, Uganda og Kenya som jeg vet vil åpne nye dører.

Underveis har jeg skrevet flere reportasjer og politiske kommentarer både i Norge og i Kenya og lagt ut mange bilder og også noen videoer på sosiale medier for å la mine venner og lesere få følge med på denne konferansen. Å dele videre er noe av det fineste jeg vet.

For meg handler det meste om kommunikasjon. Jeg har et brennende ønske om å formidle både innhold og stemningen fra Afrika.

Mange spør meg. Hvorfor elsker du Afrika?
At jeg føler meg hjemme handler nok mest om menneskene jeg møter. Helt siden jeg besøkte dette kontinentet først gang i 1990 ble jeg mottatt med åpne armer og en varm klem. Gjestfriheten, gleden og spontaniteten fra folk er helt ubeskrivelig. Det varmer meg.
Sangen fra rommet ved siden av her på konferansestedet varmer og beveger meg. Kroppen er full av følelser. Gode følelser.

Nkosi Sikelel’ Nkosi Sikelel’ iAfrikas» ble skrevet i 1897 av skolelæreren Enoch Sontonga opprinnelig som en salme men er nå sør-afrikas nasjonalsang. For å samle hele befolkingen etter apartheid og understreke forsoningen ble en ny nasjonalsang lansert i 1997. Jeg
vet at sangen har betydd mye for ANC og fagbevegelsen Cosatu i Sør Afrika.

I naborommet synges sangen for den sittende presidenten her i Zambia som deltar på en annen konferanse her. Men sangen smyger seg også inn i rommet til alle fagforeningskollegene. Noen lukker øynene. Det gjør jeg også og bestemmer meg samtidig for å dele dette deilige øyeblikket med mine lesere.

Jeg kjenner en klump i halsen og nikker til Cosatus nestleder Zingiswa Losi som sitter ved siden av meg. Hun er en av dem jeg har tilbrakt mye tid med her. Vi har delt både vanskelige og morsomme erfaringer i livet. Jeg aner en tåre i øyekroken hennes og jeg lener meg foran for å gi henne en klem.

Fagforeningskvinnene Grace Namanda og Lucy Kabengamo tar meg i hånden og klemmer til. Jeg er omringet av tre sterke damer som holder meg. Vi fire kvinnene på bakerste benk clicket allerede over middagen første kveld og har holdt sammen. To ettermiddager har vi vandret på tur sammen og svettet både av fysisk utfoldende og varmen. Men det har knyttet oss sammen. Det uformelle nettverket vår er sterkt og det handler både om respekt og kjærlighet. Selv om vi kommer fra tre ulike land snakker vi samme språk.

Selv om den norske ambassadøren til Zambia, Arve Ofstad, skal avslutte konferansen vår i dag, så vet jeg at det ikke er siste gang jeg ser mine søstre. Og det er heller ikke min siste reise til Afrika. Kanskje du blir med neste gang? trio

Er Japan på din bucketlist?

Jeg og venninne Manami Ozaki

Jeg og venninne Manami Ozaki

Mange av oss drømmer om å gjøre spesielle ting eller besøke et sted før vi legger på røret. Alle bør ha en slik drømmeliste eller «bucket list» som noen kaller det. Har du det, bør du føre opp Japan som er et av de merkeligste og spesielle stedene i verden.
Forrige gang jeg var i Japan deltok jeg på en fagforeningskonferansen i Nagasaki og besøkte også Hiroshimo som begge er steder vi forbinder med A-bomben fra andre verdenskrig. Denne gangen var Tokyo hovedmål for reisen til Japan som jeg gjorde sammen med min venninne Siri Baastad. Vi ble invitert av miljøaktivistene i Morininaru til å holde et foredrag hver om miljøvern.
ninasirdama
Bakgrunnen for invitasjonen var mitt forhold til psykologi-professor Manami Ozaki som jeg har jobbet med flere ganger. Jeg skrev konkret om hvordan jeg havnet i Japan i min faste kenyanske spalte her
: http://mediamaxnetwork.co.ke/peopledaily/118339/fun-running-japan-talking-prof-maathai/

Men utover seminaret, hadde jeg og Siri en magisk uke med mange små og store opplevelser som vi fortsatt ikke har fordøyd.
Vi var i Tokyo og blant annet ved foten av Mt Fuji.
blomster

ALT er annerledes i Japan. Maten, folket, arbeidslivet, husene og væremåten. Det ligner verken på land i Europa, Asia eller Afrika. Livet er ganske annerledes på denne øya. Vi ble innkvartert i boligen bygd av en av de beste Mt.Fuji fotografene, så utsikten vår fra balkongen var helt utrolig. I huset var det strenge regler som at det var 3 ulike tøfler for ulike rom som vi tok av og på hele tiden. Teseremonier må også oppleves og er ikke lett å forklare. Men alt foregår i slow motion. Det gjør det ikke i arbeidsliv eller på karaokeaften. Da er det full fart hele tiden.
fukoshima
Vi brukte en hel dag på fjellvandring i Mt.Fuji, vi besøkte et stort og spennende biblitek, et universitet og ikke minst mange hyggelige butikker, barer og restauranter. For meg var nok besøket i New York Bar i Tokyo (kjent fra filmen Lost in Translation) høydepunktet.

Alt dette og mye mer skal jeg skrive mer om senere.

Du kan også sende en mail til undertegnede eller Siri om du har lyst til et lite Japan-foredrag med bilder, film og fortellinger.

Vi stiller gjerne opp i din forening, venninnegjeng eller syforening for å fortelle om vårt japanske eksperiment på Epost: Nina@flowcom.no

Enn så lenge får du more deg med noen av bildene fra turen.