Ekte løpeglede i Holmenkollstafetten 2014

thewinner

Denne uka startet for meg med å se min venninne Kari Uglem fortelle oss hva som er god løpeteknikk i TV2God Morgen Norge. Da passet det godt å avslutte uka med å løpe noen etapper i Holmenkollstafetten i strålende solskinn i helga.

I år var jeg så privilegert at jeg fikk lov til å løpe 1.etappe på Bislett stadion for FemiRoma og 12.etappen for CappelenDamm. Selv om ingen av disse lagene hadde store ambisjoner, så er det fint å kunne gode løpeteknikker når man skal stille i løp. For mange av oss, inkludert meg, har ikke vært så bevisst på dette.  Det siste året har jeg lært masse av Vibeke Bjerg som står bak FemiRoma og som utfordret meg til å gjennomføre Roma Maraton i Mars, Jasmin Haraldsen har lært meg mye trent styrke og spenst og Kari Uglem har lært meg enkle løpeteknikker. Kari er en av mine forbilder. Hun er løpeekspert og instruktør i www.How2.no

karitv2 På Mandag gav hun noen råd til nordmenn som var tidlig oppe og tittet på frokostsendingen. Kari er opptatt av at vi skal ha riktig holdning på hofta når du løper.  Da jeg har trent med henne har hun gjentatt mange ganger: – Opp og frem med hofta!  Det er fordi mange av oss nærmest sitter når vi løper  og får da tyngden bakpå. På God morgen Norge fortalte hun at om du får hofta opp og frem, og reiser deg opp, får du samtidig mer luft inn. Dermed blir du mer avslappet og i en god posisjon for godt løpesteg.

Jeg har prøvd å høre på Kari, men det er ikke så lett å endre løpeteknikk når du i mange måter har løpt på «din egen måte». Men jeg har merket at jeg etter å samtidig ha øvd på pusteteknikker og styrketrening at jeg er blitt litt sterkere i nedre del av magen,  så nå føles det mer naturlig å rette seg opp.

En annen ting som Kari merket med min løpestil var at jeg beveget armene mye til sidene når jeg jogget. Hun har lært at jeg må ha overkroppen avslappet, og pendle med armene fremover for å få ekstra fart. Etter at jeg fullførte maraton har jeg blitt ekstra interessert i løping og slukt de fleste bøker som finnes om løping. Det er en spennende verden og jeg er så glad for at jeg har mange venninner som er glad i å løpe.

Jeg har egentlig aldri likt å løpe raskt, så jeg er nok heller en utholdende løper som helst løper sakte. Det gav ekstra energi å få lov til å løpe tre runder på Bislett stadium med masse publikum på lørdag. I rosa klær og mot i brøstet, overleverte jeg stafettpinnen til min venninne Arina Ramberg Flatby som galant leverte pinnen videre til vår heltinne og FemiRoma sjef Vibeke Bjerg. Hun er et forbilde både som menneske og som idrettsutøver. vigidsorvibekeOg nå har hun også klart å få alle oss FemiRoma damene inn som et egen gruppe innenfor Idrettsklubben Tjalve som står bak Holmenkollstafetten. I år var det rekordhøy deltagelse med nærmere 50 000 løpere. Det var en folkefest uten like og mens jeg ventet på stafettpinnen på 12.etappen ble jeg kjent med flere morsomme mennesker med ekte løpeglede. Stemningen var god selv om noen av oss var ekstra nervøse i føttene.

For å løpe stafett er noe mer enn bare løping. Mange gjør det for å styrke samholdet på arbeidsplassen, i idrettslaget eller noen gjør det for å utfordre seg selv. Uansett grunn til deltakelse var det moro å løpe sammen med så mange store og små, gamle og unge, spreke og mindre spreke. Etter løpet ble Oslo raskt fylt med festglade folk i treningstøy. I år var det rekordhøy deltagelse med nærmere 50 000 løpere.

Både FemiRoma laget og Cappelen Damm laget jeg løp for kom i mål med grei tid og det var også svært hyggelig å feire dagen i CappelenDamms lokaler med mange forfattere og andre fargerike personer. Da jeg ankom festen kjente jeg kun en fra før, men ble mange nye click og bekjentskaper utover kvelden.

BESTSELGERFORFATTERE: Jeg og Vigids Hjorth løp begge for CappelenDamm i årets stafett

BESTSELGERFORFATTERE: Jeg og Vigids Hjorth løp begge for CappelenDamm i årets stafett

Jeg har allerede meldt meg på Masai Mara Maraton i September og gleder meg allerede til å trene mer. På tirsdag har jeg ny styrketime hos Jasmin Haraldsen og onsdag skal jeg møte Kari Uglem igjen. Fredag skal jeg møte Vibeke Bjerg og FemiRoma damene igjen. Det er fantastisk å ha løpeglade gale venninner rundt meg. Håpet mitt nå er å få med seg et helt team til Kenya i høst slik at vi alle kan lære enda mer om god løpeteknikk fra de aller beste. Kenyanske langdistanseløpere dominerer ofte alle de største maratonløpene som arrangeres rundt om i verden.

En av dem som har lært oss mer om kenyansk løpekultur det siste året er NRKs sportskommentator Jann Post. Han har blogget fra Kenya og fra ulike treningsopphold der og snakket blant annet om sin erfaring på Lindmo for to uker siden.

Drømmen min er at vi i September får løpe sammen med de aller beste i Iten i Kenya. Landsbyen som har fostret flest løpere i verdensklasse i tillegg til at vi selv får testet våre løpeferdigheter i Masai Mara Maraton 13.september 2014. En venn av meg fra Hommelvik arrangerer hele turen vår med blant annet stopp i avisa som jeg jobber for The People  http://www.thepeople.co.ke/75131/pat-back-journalists-go-way-inform-reader  og den norske ambassaden. Frister det å være med som løper eller bare heiagjeng, så bare send meg en mail: Nina@flowcom.no

MITT AFRIKA: Her er jeg utenfor Karen Blixens hus i Nairobi

MITT AFRIKA: Her er jeg utenfor Karen Blixens hus i Nairobi

 

 

 

Frihet e itj nå som kjem ta sæ sjøl, lærte vi av Nelson Mandela

 Frihet er noe de fleste av oss er opptatte av og noe alle gjerne vil være forkjempere for. Også jeg. Derfor var jeg aktiv på 1.mai og viet fredagsspalten min i Kenya denne uka til Nelson Mandela. http://www.thepeople.co.ke/category/nina-hanssen/

mandelaNå har det gått 10 dager siden jeg løp inni en glassdøra og pådro meg hjernerystelse og nesebrudd. Heldigvis bor jeg i Norge og fikk raskt hjelp av leger ved Akershus universitetssykehus(Ahus) til å brekke nesen på plass igjen og er nå tilbake like frisk som før. Forhåpentligvis litt klokere og litt mer bevisst på omgivelsene.

Jeg har beveget meg litt saktere den siste uka og fulgt rådet til Anne Grethe Solberg  «Slow down and you will get there faster».

Overraskende nok har jeg rukket over svært mye selv i rolig tempo den siste uka. Tusen takk til dere alle som har møtt meg og hatt tålmodighet med meg som har mast mye om nesebrudd og skallebank den siste tiden. Det tar visstnok 6 uker før nesen gror men nå er hodepinen over, så jeg har begynt å trene, skrive og lese igjen.

Som jeg startet dagens blogg var det viktig for meg at jeg klarte å gjennomføre planlagte aktiviteter på 1.mai.  For meg er det viktigere å markere arbeidernes internasjonale dag enn 17.mai.  Aller helst skulle jeg vært i Hommelvik der de hvert år arrangerer arbeiderfestival uka før 1.mai, men like bra er det å være sammen med gode venner i Lørenskog.

Ekstra stas var det at Torill Johnsen og Kari Uglem ble med på årets 1.mai frokost på Triaden sammen med familien min i år. Det er 20 år siden jeg selv flyttet til Lørenskog og ble aktiv i lokalpolitikken her, men det er også 20 år siden apartheid falt i Sør-Afrika og Nelson Mandela ble president.
Jeg har tenkt mye på Nelson Mandela det siste og han var også tema for talen som jeg senere holdt på beboere og pårørende på Skedsmotun bo og behandlingssenter (https://www.skedsmo.kommune.no/Kulturportal/Arrangementside/?event_id=526890&date=2014-05-01).

Ekstra stas var det her at gode venner som Anita Andersen og Janne Grimsrud kom for å bidra til at dette arrangementet ble vellykket med både tale og sang. Selv satt jeg bak pianoet. 1.mai er nemlig den eneste dagen i året at jeg spiller piano. Det viktigste var at vi skapte mye glede og engasjement og mange eldre takket oss etterpå.

spillingFor meg er det  en selvfølge å pynte seg, henge opp flagg og være sammen med sine nærmeste og venner på 1.mai. Derfor ble jeg ekstra glad da alle barna mine ble med (inkludert han som er russ) for å markere dagen.

For en som er vokst opp i Hommelvik, Johan Nygaardsvolds hjembygd så er dette en fin tradisjon. Selv var jeg 13 år da jeg ble aktiv ble med i AUF etter at bandet jeg spilte i «The Soft Sofa Band» hadde vært med AUF på turne rundt i Trøndelag under en valgkamp.  Senere var jeg med i både AUF, Framfylkingen og SSF og da jeg flyttet til Lørenskog ble jeg med i Arbeiderpartiet. For meg har det alltid vært viktig å være opptatt av noe større enn oss selv og bidra der vi kan for å gjære en forskjell.
Det er lett å ta frihet for gitt i et land som Norge.  Her er de virkelige store kampene, som vanlig folks frihet fra undertrykkelse og fattigdom, tatt. Det var derfor viktig at vi på årets 1.mai hedret en av verdens aller største frihetsforkjempere.  Nelson Mandela har vært mitt største forbilde i alle år. Han ble født inn i et grotesk og rasistisk regime. Et regime som tok fra flertallet i befolkningen friheten til å delta, utvikle seg og drømme. Et regime som beholdt makten ved å kue flertallet av befolkningen gjennom vold, drap og rasisme.  Da han døde, 95 år gammel i fjor, etterlot han seg et helt annet og friere Sør-Afrika og vi har lært at frihet «e itj nå som kjem ta sæ sjøl».   Han kjempet mot apartheid og etterpå for forsoning. For han var også kampen mot fattigdom og hiv/aids og for vaksiner til verdens barn viktig. Han forstod at frihet for den enkelte best oppnås gjennom et fellesskap som gir alle like muligheter.

Bladet Hiv & Hoi ble utgitt med støtte fra LO og AOF(via Norad midler)

Bladet Hiv & Hoi ble utgitt med støtte fra LO og AOF(via Norad midler)

For en del år siden var jeg så heldig å få muligheten til å lage et magasin Hiv & Hoi der Nelson Mandela var en av bidragsyterne sammen med mange av mine venner.  På den ene siden skrev jeg i lederen min at AIDS er et politisk spørsmål og oppfordret politikere og andre til å engasjere seg i Hiv/Aids kampen. Jeg oppfordret også oss alle til å utfordre egne fordommer ved å fylle på med kunnskap. Bladet hadde mange spennende temaartikler og jeg var ekstra stolt over at Nelson Mandela bidro med sitt innlegg der han skrev at «Vi må være dristige!» Noen måneder etter at magasinet kom ut kom selv Nelson Mandela til Norge for å delta på en konsert i Tromsø for å skape blest rundt Hiv og Aids. Jeg er takknemlig som både fikk møte Nelson Mandela og vil fortsette å kjempe for mange av de sakene som Mandela var opptatt av.
jegogmandela2
Jeg er ekstra glad for at årets 1. mai-pin var et bilde av Nelson Mandela med slagordet  «Frihet i fellesskap». For meg var årets feiring  en viktig påminnelse av at frihet ikke er noe som kommer av seg selv. Vi er alle nødt til å bidra med det vi kan!

Mulig glasstaket er borte, men i dag møtte jeg glassveggen!

images (4)

Mulig glasstaket er borte, men i dag møtte jeg glassveggen!

I dag gikk jeg bokstavelig talt rett i glassveggen i lunsjpausen min. Ør i hodet og forvirra med neseblodet rennende satte jeg meg ned i gata like bortenfor der min medforfatter Anette Aarsland holder til på Aker Brygge.

Vi hadde akkurat avsluttet et flott intervju med en journalist og en fotograf fra NTB da det skjedde.  Jeg hadde deadline på en sak og skulle skylde meg tilbake til kontoret i Storgata. Jeg hadde stor fart da jeg løp mot det jeg trodde var en åpen dør. Det var det ikke. Glasset var veldig rent og solid og jeg hørte en knaselyd da nesen traff døra. (Muligens trenger jeg briller?)

Jeg var så forvirra at jeg ikke helt skjønte hvor alt blodet kom fra. Damene som kom løpende ut fra cafeen med papir så skremt ut og plukket opp bagen og veska mi. (Glad jeg gav de tips tidligere) mens de mannlige gjestene ikke så ut til å bry seg. Jeg hadde bare en tanke i hode. Måtte få tak i Anette igjen og finne ut hva jeg skulle gjøre. Og så måtte jeg varsle redaksjonen at artikkelen ble forsinket. Og så måtte jeg varsle min partner i Fembiz om at dokumentene som jeg skulle skrive i ettermiddag ble forsinket. Og så måtte jeg jo varsle min samboer. Men hva skulle jeg egentlig si? Blodet rant mens jeg tekstet og på det tidspunktet ante jeg egentlig ikke hva som hadde skjedd.
Nå kom en servitør ut med en pose med isbiter som jeg fikk i ansiktet. Jeg kjente at det banket både i hode og nesen hadde hovnet opp. Damene så fortsatt litt forskrekka ut og ville ringe etter taxi til meg. Du må på legevakta, sa de og geleidet meg til et speil inne i cafeen (Sorgenfri).

Plutselig var jeg en pasient i kø på legevakta. Der tilbrakte jeg store deler av formiddagen helt til alle isbitene i posen hadde smeltet. Da det var min tur begynte fyren som registrerte meg å le.
– Min kone gjorde akkurat det samme da vi var på ferie i USA i sommer. Vi hadde fått et fantastisk rom med balkong og min kone løp rett på glassdøra til balkongen. Døra ble knust, så vi måtte skifte rom. Det var synd fordi det var et veldig fint rom vi hadde fått, sa han og lo. Nå måtte jeg trekke på smilebåndet. Jeg var ikke alene om å gå på glassdører.
– Hvordan gikk det med kona di? Spurte jeg før jeg gikk til neste venteværelse. Hun klarte seg greit, men måtte sy noen sting, sa han og lo enda mer.
Mens jeg ventet på legen,  kjente jeg smertene i nesen øke på og det kjentes ut som hode skulle eksplodere. Det var som å sitte og se på en spillefilm i rommet med en gammel tv med uklar skjerm. Folk kom og gikk og jeg hørte at folk hadde dialoger men jeg oppfattet ikke hva de sa. Jeg var plutselig så trøtt og ville egentlig bare sove. Prøvde å oppdatere mine nærmeste og Anette om at jeg nå var på legevakta, men kjente at jeg ble sliten av å taste på mobilen også. Til slutt satt jeg bare og stirret på veggen.

Det passet utrolig dårlig å bli pasient i dag. Jeg hadde mange deadline og hadde sett fram til å delta på første årsmøte i Penn Norway som jeg nylig hadde blitt medlem av. De skulle vedta en uttalelse om Dalai Lama besøket og jeg gledet meg til å møte mange nye mennesker. I stedet satt jeg og døset sammen med skadede mennesker på Oslo Legevakt.

Jeg måtte også oppdatere Torill Johnsen som er leder i DIS Norge om at jeg ikke fikk forberedt verken styremøte eller landsmøte til helga i dag som jeg hadde planlagt. Kanskje kom jeg ikke i det hele tatt? Jeg visste ikke helt hva jeg skulle si. Men sendte ut noen likelydende meldinger: «Jeg møtte glassveggen og sitter på legevakta. Er forvirra. Vet ikke helt hva som skjer.»

Måtte også varsle den gamle klassefestkomiteen i Trondheim om at jeg ikke kunne komme overraskende som jeg hadde lyst til heller. Nå orket jeg ikke flere oppdateringer.

Jeg fokuserer nå på å puste rolig for å lindre smertene. Jeg puster ut på en s-ssssss og lar lufta sive naturlig inn gjennom nesen. Så puster jeg ut på en s igjen.

Det er de samme øvelsene som vi hadde visst NTB tidligere på dagen og demonstrert for Bedre Helse før påske. Igjen var jeg takknemlig for at Anette har lært meg å puste og er stolt over at jeg har vært flink til å praktisere.

Hver gang jeg møter Anette nå er hun så glad for at jeg har bedret pustemønsteret mitt så mye det siste året. I dag fikk jeg i alle fall bruke for teknikkene igjen da smertene økte.

Jeg hadde sittet der lenge da en sykepleier kom og hentet meg. En ung mannlig turnuslege tok imot meg. Han konstaterte raskt brudd i neseben og ser at nesen er blitt skjev. Det sier han høyt og rødmer samtidig. Han ser at jeg blir litt brydd.
– Vi kan rette det opp nå men er ikke spesialister på sånn så da er jeg usikker på om det blir bra, sier han trøstende. Det gjør meg enda mer nervøs og han ser det.

Den gode nyheten er at du kan få time raskt ved AHUS hvis du ringer dem om noen dager, sier han. Jeg avslår tilbudet om retting på legevakta og satser på AHUS. Dette må skje innen en uke, sier han. Turnuslegen sier at jeg også muligens har fått en hjernerystelse. Han forklarer at det er størst risiko for alvorlige komplikasjoner de første 24 timer etter skade.

Før jeg går anbefaler han meg å ta smertestillende i noen dager fordi det kommer til å gjøre vondt. Umiddelbart tenkte jeg at jeg kan kanskje puste meg gjennom smertene, men kjøper likevel noen paracet på vei hjem. Min arbeidskollega Hanne Nielsen har et finere ord for hjernerystelse. Det heter Comotioregime, sier hun. Artig ord, tenker jeg.

Sender en sms til min gode venninne Lucky Linda på vei hjem for å fortelle henne hva hennes cracy venninne i Oslo har gjort i dag. Tenker denne historien er noe vi kan le av sammen. Synes jeg hører henne: Har du fått trynetillegg, Nina?  Heheh Savner å høre latteren til den flotte venninna mi fra Kjøllefjord.
Artikkelen, jobben, PEN og DIS Norge får vente litt. For nå MÅ jeg bli frisk. Og så måtte jeg skrive en blogg for å takke alle som har sendt meg meldinger, ringt meg og ikke minst lagt igjen kommentarer på Facebooksiden i dag.  Jeg har tatt en Selfie til senere bruk, men akkurat nå tror jeg at kun familien skal få leve med trynetillegget mitt. Du skal få en dag i morra. Så får jeg håpe at AHUS kan «rette opp alle feila fra i går» som Alt Prøysen synger. Denne dagen ble ikke akkurat sånn jeg hadde tenkt, men samtidig så er det bra vi ikke vet hva morgendagen bringer.

Nyt dagen i dag! Carpe Diem!images (6)

Ta vare på hverandre i påsken, folkens!

syreangrep
Noe av det som gjorde sterkest inntrykk av meg denne uka var reportasjen om Patricia Lefranc som ble skamfert etter syreangrep fra en tidligere kjæreste. Intervjuet ble sendt på NRK var sterkt og historien opprører meg. Patricia var tre måneder i koma etter at mannen hennes kastet syre og ødela ansiktet hennes i 2009. Les mer om henne her: http://www.nrk.no/verden/fikk-ansiktet-odelagt-av-eks-mannen-1.11665769
har Patricia skrevet bok om dette.

Dessverre er ikke denne historien unik. Jeg kjenner også flere kvinner som har fått ødelagt livet sitt etter vold og voldtekt. Noen av dem holder fortsatt dette skjult mens andre snakker høyt om dette.  Jeg beundrer de som tør å snakke åpent om dette som Patricia.

I min avisspalte i Kenya som blir publisert førstkommende fredag skriver jeg om det universelle problemet om vold mot kvinner. Dessverre skjer det like ofte i Norge med høy grad av likestilling som det gjør i land som ikke har samme økonomiske utvikling.

Etter oppfordring fra en venninne som selg har opplevd vold her i Norge henvender jeg meg direkte til menn i Kenya som velger vold som en måte å kommunisere på og foreslår andre måter å kommunisere og roe seg ned på. Pusteteknikker er en av dem når konflikten drar seg til.

Jeg synes det gjør vondt å snakke med mennesker som du kjenner som har blitt overfalt, voldtatt eller utsatt for vold i hjemmet. Ofte skjer dette i ferier der det også er alkohol inn i bilde. Og ofte forblir volden en hemmelighet i familien. Dessverre er det få som tør å snakke om dette høyt. Men for at det skal skje en endring så må vi faktisk snakke om dette og sette det på agendaen i alle miljøer vi er i. Dere kan lese min avisspalte her: http://www.thepeople.co.ke/category/nina-hanssen/

Vold mot kvinner er et brudd mot grunnleggende rettigheter og et samfunnsproblem som rammer alle lag av samfunnet på tvers av landegrenser. En rapport nylig publisert fra EU viser at 62 millioner kvinner i EUs medlemsland (33 prosent) har blitt utsatt for fysisk eller seksuell vold etter fylte 15 år. Fem prosent har blitt voldtatt.   Rapporten fra FRA

00003749
Vibeke Bjerg, grunnlegger av FemiRoma og vår reiseleder til Roma Maraton er en kvinne som vil sette dette på dagsorden her hjemme. 11. oktover 2014 arrangerer hun  sammen med IK Tjalve «FemiLøpet- et trygt løp i en trygg by»  i Oslo. Alle kan delta enten på 5 km eller 10 km og selv har jeg meldt meg på 10km. Håper mange blir med på dette bra tiltaket. Men nå er det straks påskeferie og jeg håper du får en flott og trygg ferie. Jeg håper selvsagt også at du leser mange bøker (og kanskje velger en av mine 3?)
00003851
Selv har jeg bestilt en liten påsketur for hele familie til Hankø fjordhotell
på idylliske Hankø. Her skal vi ta vare på kropp og sinn.

Jeg gleder meg veldig og regner med at Hankø lover det de sier i reklamen « Vår spaavdeling skal være en oase i hverdagen hvor du kan hente nye krefter, slappe av, bli begeistret og gjenfinne livsgleden. Både kropp og sjel vil komme hjem med fornyet kraft etter et spaopphold på Hankø.»  Jeg gleder meg!

God trygg påske til deg!

Eldre damer som sjarmerer meg i senk

Optimistene

Før smeltet jeg hver gang jeg så et bilde av en baby. I dag er det de gamle damene i media som beveger meg mest. Hva er med disse livsglade pensjonistene med sølvmanker som rører oss sånn?

Jeg startet denne søndagen med å se den korte filmen om de to sjarmerende eldre damene An og Ria som skulle fly for første gang som ble delt på sosiale medier. Bare det å se reaksjonene til damene og den gleden de viser gjorde meg glad. Jeg måtte rett og slett se den to ganger og ble fylt med varme og lengsel til min egen mamma på 90 år. Hun kom hjem forrige fredag fra Spania der hun har vært med sin venninne. Min mamma viser også akkurat den same livsgleden som disse to som fikk meg til å våkne i dag: http://sploid.gizmodo.com/watching-two-old-women-fly-for-the-first-time-is-pure-g-1562267586

flying girls

Mon tro hvorfor vi lar oss sjarmere av to eldre damer som skal fly for første gang. Er det fordi vi kanskje tar det som en selvfølge at alle har tatt fly? Mange av oss flyr flere ganger i uka og tenker ikke så mye over hvor fantastisk dette egentlig er at vi forflytter oss rundt i verden på noen timer. Damene gir oss litt perspektiv på verden og vi kan lære mye av dem.
Også når det gjelder livsglede og fellesskap har vi mye å lære av mammas generasjon.

I høst satt jeg pal for å følge med på dokumentaren «Optimistene» om en gjeng gamle damer mellom 66 og 98 år fra på Hamar som møtes hver uke for å spille volleyball. Også her møter vi livsglade mennesker i livets høst som bestemmer seg for å utfordre et herrelag med svenske pensjonister i Sollentuna, som kaller seg Kruttgubbarna. Damene har godt humør og det er utrolig interessant å følge med på damenes liv på og utenfor volleyball-banen. Også denne dokumentaren fikk meg til å lengte etter mamma, som bor 50 mil unna meg.
oppror
Denne uka har vi blitt kjent med to nye gamle damer i media, nemlig hoderolleinnehaverne Shirley Morrison(91) og Hinda Kipnis (84) i den norske dokumentaren «Opprørske oldemødre». Damene er samfunnsengasjerte aktivister for klima  og vi møter dem i standhaftig kamp mot økonomer og vekstideologi. Her er det også lett å la seg rive med av deres engasjement, stahet og dynamikken og kjemien mellom dem. Dårlig til beins oppsøker de økonomer og eksperter for å skaffe seg kunnskap, som de hele tiden stiller spørsmål ved. De sjarmerer meg i senk. Kanskje handler det om at de gamle damene ser ut til å sette pris på de nære ting i livet og er ikke så redd for å mislykkes. De deler en verdifull livserfaring gjennom sine egne fortellinger fra et langt liv og det er ingen fokus på kropp og utseende slik yngre damer også blitt utsatt for i mediene.

Mammaen min fra en tur med danskebåten.

Mammaen min fra en tur med danskebåten.

Jeg er så sjarmert av mamma og alle de gamle damene i media at det er  nesten så jeg begynner å glede meg til pensjonisttilværelsen. Jeg vet selvsagt at det også finnes eldre damer i Norge som kanskje ikke har det like fint. Men alle disse dokumentarene viser at  det er viktig å holde på en hobby, lidenskap som man driver med.  Og ta nye utfordringer utenfor sin egen komfortsone også når man har passert middagshøyden.

Min egen mor har engasjert seg i både Røde Kors besøkstjeneste og i Eldretrimmen der hun bor for å komme seg ut og møte andre mennesker. Og hun boblet over av livsglede og fortellinger om folk hun møtte i syden da hun kom hjem. Livsgleden finner vi lettest når vi er sammen med andre mennesker. Det kan vi lære av eldre damer!

Gleder meg til alderdommen!

Gleder meg til alderdommen!

Sukker eller fett, hva er verst ?

Sugar-vs-Fat
Noe som virkelig fikk tankene på gli denne uka var en BBC-dokumentar sendt på NRK 1 om hva er verst, fett eller sukker?  Dokumentarprogrammet «Fat vs Sugar» handlet om de to legene og eneggede tvillingene, Chris og Xand Van Tulleken som testet hver sin diett, en med bare fett og en med bare sukker for å finne ut effekten av dette.

Broren som proppet i seg fett og pølser, men null sukker, gikk mest ned i vekt, men mistet også størst muskelmasse, ble tregere i oppfattelsen og i bevegelsene. Lav-fett-tvillingen som proppet i seg karbohydrater og sukker, gruset ham i alle kondisjonstestene, og gjorde det tre ganger bedre enn ham på mentale tester.  Underveis tok de både fysiske og psykiske tester, og mange blodprøver. Resultatet etter en måned var overraskende. Broren som proppet i seg fett og pølser, men null sukker, gikk mest ned i vekt, men mistet også størst muskelmasse, ble tregere i oppfattelsen og i bevegelsene. Lav-fett-tvillingen som proppet i seg karbohydrater og sukker, gruset ham i alle kondisjonstestene, og gjorde det tre ganger bedre enn ham på mentale tester.

Måten de to legene både brukte seg selv, snakket med eksperter og kommuniserte budskapet på var utrolig pedagogisk og bra. Det som var mest overraskende synes jeg var hvordan det ensidige kostholdet påvirket både deres energinivå og mentale ytelse.
Dette gir rom for refleksjon for mange av oss. For hva er det vi stapper i oss i hverdagen? Og ikke minst til fest? Er det egentlig så sunt å drikke champis som tabloidpressen meldte i forrige uke?
venninnechampis

I så fall har jeg en del venninner blitt atskillig klokere den siste uka. Fredag feiret vi at Pusten-boka ligger på bestselgerlisten i Norge (nr 11) og nummer 3 på Haugenbok.no med mange flasker Mia Cava (Mia Gundersens fantastiske sprudlende Cava).

Fra Dagbladet i dag!

Fra Dagbladet i dag!

Noe av det beste med at boka vår ligger nå på bestselgerlista synes at mange mennesker leser den og kanskje har nytte av pusteøvelsene, men for meg er dette også en flott anledning til å samle venninner og feire sammen med dem. Det gjorde jeg på fredag kveld.

Det ble en lang kveld som faktisk endte med dans på en nattklubb i Lillestrøm. Ingenting er som å ha venninner som blir like glad som deg når du gjør det bra.  Uansett hva vi driver med så er det alltid mer hyggelig å dele suksess med andre. Positiv vekst og utvikling for en god venn kan også få positive ringvirkninger for deg hvis du unner andres suksess. Av venninnene mine hentet jeg masse energi og følte meg både ung og sprek igjen. Det var litt moro å komme hjem en halv time etter at min russe-sønn var hjemme fra vrengefesten på Hellerudsletta. Men mens han er ute på fest i kveld også, har jeg en svært rolig kveld i stua.

Jeg har lært meg å sette pris på frikvelden uten noe program. Da hender det seg også at jeg får lest en bok som jeg liker. Mye har handlet om løping før, under og etter maraton.

trionmaraton

I dag avsluttet jeg boka til Christopher McDougall «Født til å løpe-jakten på løpingens hemmelighet» som var en fryd å lese. Min venninne og løpecoach Kari Uglem har møtt forfatteren som sier at 80 prosent av innholdet faktisk er sant. Jeg ble så revet med at jeg har lyst til å møte forfatteren og ta en løpetur med han. For det er faktisk mye som skjer med både kroppen og hode når man tar en løpetur.

Denne uka hadde FemiRoma løpetrening i Frognerparken der vi storkoste oss i den flotte parken. Etter løpeturen hadde blant annet jeg og Anita Andersen tre morsomme prosjekter som vi hadde lyst til å realisere sammen. Hun har også bestemt seg for å bli med til Kenya for å løpe Masai Mara Marathon i September.
I Kenya har folk allerede begynt å glede seg til den norske løpedelegasjonen kommer.

Avisen som jeg har fast spalte i The People har invitert alle de norske løperne til stor lunsj i avishuset og har satt av allerede en dobbeltside i sporten til oss når vi kommer.  Jeg tror også at  mange kenyanske kvinner vil være med å løpe med oss.

Denne uka oppfordret jeg kvinnene i Kenya til å danne nettverk: http://www.thepeople.co.ke/category/nina-hanssen/

Anne Grethe Solberg burde blir eksportvare!:-)

Anne Grethe Solberg

Neste fredag handler min spalte om vold mot kvinner som både er et problem der men også her i Norge. Jeg har allerede fått gode innspill fra min venninne Anne Grethe Solberg som selv har opplevd dette på kroppen, men vil gjerne ha flere innspill fra dere til spalten.

Så er det snart påske og dere lurer kanskje fortsatt på om det er sunnest å spise fett eller sukker? Påskeeggene er fylt med sukkerinnholdige kaniner og egg og påskelammet frister.

Tvillingene i BBC-dokumentaren understreker at store mengder er sukker svært skadelig, og i store mengder er fett svært skadelig. Men litt er ikke farlig. Konklusjonen er at det som ikke er bra, er blandingen av sukker og fett som du finner i ferdigmat. Så lager du mer mat fra bunn av, så er dette en bra start.

Se programmet her: http://tv.nrk.no/program/dmpv73010214/fett-versus-sukker. Eller les mer om de flotte kloke legene her: http://www.vantullekenbrothers.com/vantullekenbrothers.com/Welcome.html

to leger

Selv gleder jeg meg til laksemiddag i morgen og ingen annen program. Kanskje skal jeg lese en bok og ta en joggetur hvis jeg vil? Og kanskje skal jeg skrive litt på en oppgave om positiv psykologi.

Uansett, nyt helgen og god påske hvis du har tatt ferie!

 

Om å leve et helhjertet liv!

 

Brene Brown skriver i boka «Uperfekt-» om ti veier til et helhjertet liv. Også Kathrine Aspaas har fulgt opp dette i boka «Raushetens Tid- fra misunnelse til beundring» som jeg hatt mye glede av.  Jeg digger damer som våger åpenhet og tør å løfte frem andre. Ifølge Aspaas er omtanken den nye effektiviteten!

Etter at hun sluttet som økonomikommentator i Aftenposten brukte Aspaas tre år på å jakte på rausheten og vennligheten, til hun fant et ord som setter dette på plass, nemlig feiltastisk!

Dette er mine gode venninner Lucky Linda og Vigdis Jordal som begge lever et helhjertet liv.

Dette er mine gode venninner Lucky Linda og Vigdis Jordal som begge lever et helhjertet liv.

I Raushetens Tid siterer Aspaas bloggeren Hannah Samuels som skriver at det å være feiltastisk betyr å kombinere ærlighet rundt sine feil med en villighet til å bli holdt ansvarlig- og gjøre dette på en empatisk, ydmyk, fleksibel, moden og vennlig måte.

Få av oss liker å innrømme feil, men faktisk så er det vel ingen av oss som er feilfrie. Ikke jeg i alle fall. Ettersom jeg holder et høyt arbeidstempo og prøver også å ha et aktivt familie og sosialt liv, så hender det at jeg glemmer ting eller gjør feil.

I denne ukas fredagsspalte  i The People skriver jeg om framsnakking, nettverk, om kvinner i ledelse, glasstak og reflekterer litt om hvorfor The Economist har kåret Norge til det beste landet i verden for yrkesaktive kvinner. Kanskje er vi allerede i Aspaas Raushetens Tid og har gått fra misunnelse til beundring? Eller?

Anne Grethe Solberg burde blir eksportvare!:-)

Anne Grethe Solberg burde blir eksportvare!:-)

I min kronikk trekker jeg fram både Anne Grethe Solberg og Anita Krohn Traaseth som jeg mener er kvinner som bør tør å vise sin sårbarhet og som samtidig løfter andre. Slike kvinner det vil Norge ha! Disse damene bør egentlig bli eksportvare, sånn at vi kan oppmuntre flere kvinner til å ta lederverv i verden. Hvis omtanke er den nye effektiviteten har mange næringslivledere mye å lære av disse damene. For hvis det viser seg at raushet, åpenhet og omtanke gir mer penger i kassen, så vil snart damene bli en mer populær eksportvare enn fisken og oljen vår.

Sammen er vi sterkere.. Her med flotte Dolly, Vigdis, Trine og Anita!

Sammen er vi sterkere.. Her med flotte Dolly, Vigdis, Trine og Anita!

Jeg skal i alle fall gjøre mitt for at norske damer blir mer kjent i utlandet. Jeg elsker å få muligheten til å skrive kommentarer både for et britisk blad og en kenyansk avis. Det er deilig å ha en stemme i utlandet. Det tvinger også meg til å se verden fra et annet ståsted og skrive til et annerledes publikum. Når jeg attpåtil er nødt til å skrive kommentarene på engelsk, så er dette som en kinderegg med tre utfordringer samtidig.

Jeg velger selv temaer, men ville nok aldri klart dette om jeg ikke hadde «a little help from my friends».

Heldigvis er jeg så privilegert at jeg har mange flotte kunnskapsrike venninner med spisskompetanse på ulike områder som gjerne deler med meg hvis jeg spør. Ennå har jeg ikke opplevd at folk jeg spør om råd har sagt nei. Jeg er veldig takknemlig!

Under boklanseringen av Pusten leste jeg opp en liste med venninner som betyr ekstra mye for meg i hverdagen, men den lista blir heldigvis stadig lengre og lengre.

For gjennom nettverkene Fembiz og FemiRoma har jeg fått venner for livet og flere av dem samarbeider jeg nå med konkret om ulike prosjekter.
I disse nettverkene er det kvinner som er opptatt av å heie på hverandre og som lever et helhjertet liv.

En av dem er FemiRoma-grunnlegger Vibeke Bjerg som gir alt for at andre kvinner skal lykkes å nå sine mål. Til tross for at hun selv har vært igjennom to tøffe hjerneoperasjoner før jul. Hennes gode humor og pågangsmot smitter.

Vibeke er også ansvar for Fembiz konferansen for kvinnelige grundere og ledere som arrangeres under Oslo Innovation Week (OIW) i Oktober. I går hadde vi brainstorming på dette og på fredag har vi møte med OIW. Jeg kjenner allerede nå at jeg gleder meg. Mest fordi jeg er så heldig å få jobbe sammen med Vibeke.

Jeg er også utrolig takknemlig for at jeg nå også samarbeider med løpeeksperten og norgesmester Kari Uglem på et konkret prosjekt som dere vil få vite mer om snart. Det er ingen hemmelighet at vi skal løpe mye sammen framover. Og at første store løp er Masai Mara Marathon. Da skal vi løpe for å motivere andre damer.

 

Selv om den røde tråden i mitt liv er og har alltid vært å støtte andre damer, så er det ikke alltid at alle heier på meg. Jeg vet jo av erfaring at når man tar en lederjobb for å fronte en organisasjon, bygger et nytt nettverk eller er stikker nesa fram i Media så er du utsatt for kritikk også. Som en venninne i Kenya Wangari Mathaai sa en gang til meg: Kvinner må ha elefanthud for å bli ledere!
Det blåser friskt innimellom også for meg, men jeg liker å være uperfekt og feiltastisk. Og anbefaler de som er misfornøyde og kritiserer til å  lese «Uperfekt» eller «Raushetens Tid- fra misunnelse til beundring»  som er veldig flotte bøker.

I min kenyanske spalte på fredag skriver jeg at vi kvinner må satse på framsnakking fremfor baksnakking.

Min venninne fra Lørenskog Anette Indiane Stang mener baksnakking er lettere å forholde seg til enn framsnakking. Men så har også min positive humoristiske venninne en ny tolkning av ordet baksnakking.

Jeg lar Anette avslutte denne bloggen i dag. Anette sier «baksnakking betyr at du anser deg selv å være bak personen du snakker om og den det blir snakket om er laaaaaaaaaaangt forran deg».

 

FEMBIZ 24/7 for meg nå! Og kanskje for deg snart?

Snart er vi oppe og går i hele landet. Meld deg inn i dag: www.fembiz.net

Snart er vi oppe og går i hele landet. Meld deg inn i dag: www.fembiz.net

Det kribler i magen og jeg føler at det er like før termin. Neida, jeg skal ikke føde flere barn, men snart åpner vi FEMBIZ.net som jeg håper blir noe av det tøffeste du kan tenke deg innen nettverksbygging og markedsføring av din virksomhet.

Det har vært en lang vei fra den spede begynnelsen i juni i fjor og frem til nå, mange arbeidstimer er langt ned fra oss i ledergruppa, men nå har jeg veer og det er snart på tide å presentere FEMBIZ for resten av verden. Etablering av FemBiz.net har tatt sin tid og underveis har vi lært mye om krav til sikkerhet og avtaler som må være på plass før publisering av tjenester. Heldigvis har vi profesjonelle utviklere med på laget som har jobbet 24/7. Fembiz er ikke noe alenebedrift. Vi er mange bak dette konseptet og jeg er utrolig takknemlig for å ha med både Espen, Stian, Hilde og Gøril i ledergruppa daglig jobber med Fembiz.

I dag skal lederteamet i Oslo med blant annet undertegnede, Vibeke Bjerg, Anette Aarsland og Dolly Bal teste ut løsningene og senere i dag skal vi holde først første interne webinar om Fembiz.

For oss er det viktig å teste ut at teknologien funker får vi går «Live» til dere alle. Men går alt som vi har planlagt vil vi ønske dere velkommen til gratis informasjonmøte via Webinar rett etter påskeferien.
Denne uka tester vi løsningene, vi har oppdrettet fiktive nettbutikker og lastet inn massevis av produkter og tjenester, kjempemorsomt – og det funker!

For dere som ennå ikke har hørt om Fembiz, så er dette mye mer enn en nettbutikkløsning, det vil dere se om dere oppretter en bedriftsside her. Det skal bli nettverket av kvinnelige entreprenører som virkelig kan «Kicke» businessen din igang!

Jeg vet selv fra erfaring fra egen enkeltpersonsforetak og ved å prate med mange kvinnelige grundere fra ulike steder i landet at det er ikke lett å drive med både salg og markedsføring alene.

Oppretter vi en nettbutikk, må vi jobbe ganske lenge for å komme i kontakt med markedet – på FemBiz.net er du der fra første øyeblikk!!!!

Vårt team står klare hvis du trenger drahjelp i starten men vi skal også gi dere god informasjon om hvordan dere registrerer virksomheten og legger inn varer og tjenester.

Jeg er så glad når jeg går inn og ser alle de flotte damene som allerede har registrert seg i Fembiz.net og som dere ser har vi nå også laget en chat-funksjon inne i systemet der vi håper å kunne gi dere svar på det dere trenger.

Omtrent daglig får jeg eposter, telefoner og spørsmål fra kvinnelige grundere som er nysgjerrig på Fembiz. Denne uka har jeg tre møter med ulike grundere som vil prate om sine behov i markedet. Vi ønsker å lage nettverket som kvinner vil ha. Så det er utrolig flott å ha en dialog før fødselen er i gang.
Kjenner nå det kribler i magen og at det er noe som skal ut snart. I mellomtiden, gled dere!

Om å være takknemlig for det man har …

sprek90aring

Denne helga ble annerledes enn jeg hadde tenkt, men samtidig nyter jeg litt A4-liv hjemme med familien etter mange måneder med reising, boklansering, maraton og aktiviteter. I slike helger får vi også litt tid til å reflektere litt over det livet man lever og hvor man er på vei. En venninne anbefalte meg her om dagen å teste ut noe sunn kosttilskudd for at jeg skal få enda mer overskudd og energi. Det var nydelig å høflig takke nei og svare: «Nei takk! Jeg har det fint akkurat slik jeg har det nå! Jeg tror på variasjon i kosten og i livet ellers. Det holder for meg». mona lisa

Det var da jeg hørte at jeg sa dette høyt at det slo meg at jeg har et fantastisk spennende og godt liv. Jeg har så mange flotte mennesker i mitt liv som både heier meg fram, støtter meg og gir meg gode råd underveis. Da er det også lett for meg å dele raust av overskuddet til mine nærmeste. Jeg kjørte eldstemann til flyplassen klokken 05 på fredagen før jeg skulle på jobb for at han skulle på tur til London. I helga har jeg vasket hele huset og ryddet til den store gullmedaljen. Jeg og 13-åringen dro sågar til Ikea for å handle inn kjøkkenbord, stoler, gardiner mm som vi manglet. Målet var bare å glede og overraske min samboer som hadde jobbehelg. Han ble veldig glad. Glad var også min 12-åring som kom hjem fra leirskole fredag etter en opplevelsesrik uke som han delte raust med oss.
Daniel 12 årIngenting er mer morsomt enn å lytte til engasjerte barn som forteller om sin hverdag fra sitt ståsted. Lite ante jeg at det kunne skje så mye rart på Brennabu leirskole i noen dager, men etter at han hadde fortalt begynte jeg selv å tenke igjennom mine egne opplevelser fra leirskole på Teveltunet. Jeg ble inspirert til å gå tilbake til egen barndom og begynte å le høyt for meg selv.  Mest lo jeg nok da jeg husket min første snøscootertur(og foreløpig siste) på leirskolen. Jeg ante ikke hvordan jeg skulle stanse den, så jeg valgte å kjære rett i det eneste treet på vidda med et brak for å stanse kjøretøyet. Så befriende det er å le av seg selv.

minlinda
Det siste året har jeg lært mye om humor og latter i hverdagen. Gjennom mitt vennskap med Lucky Linda (som for øvrig ble intervjuet i Nordlys denne Lørdagen) har jeg lært å sette mer pris på det jeg har og le mer. Da blir det sjelden kjedelige grå hverdager.

Gjennom arbeidet med positiv psykologi boka har jeg også lært å være takknemlig over det jeg har. Jeg er særlig takknemlig for gamle og nye venner.  Blant annet for de nye venninnene mine som fikk meg igjennom Roma maraton. Det var Anne Grethe Solberg som utfordret meg til å gripe denne muligheten . Min medforfatter Anette Aarsland oppmuntret meg og da jeg møtte Vibeke Bjerg, så var jeg helt oppslukt av tanken på å gjennomføre maraton. Uten Jasmin Haraldsen og ikke minst Kari Uglem tror jeg ikke dette hadde gått så bra, men takket være disse nye spreke flotte venninner har jeg nå  fått en ny lidenskap i livet. Nemlig trening.

jegogkarikariopslag

Når man får en ny lidenskap i livet, er det greit å trappe ned på andre lidenskap.  Blant annet skal jeg trappe ned på frivillige verv jeg har hatt i mange år.

Snart er det landsmøte i DIS Norge og jeg går av etter fire år som nestleder i organisasjonen. Det har vært spennende og lærerikt å være nestleder i en organisasjon med over 10.000 medlemmer og tre ansatte, men nå er det på tide å avslutte dette vervet.

slektforskningmoro Jeg kommer fortsatt til å drive med slektsforskning sammen med mine flotte søskenbarn på mors- og farssiden. Mandag denne uka gikk jeg også av som styreleder i Øyerendagkomiteen. En komite som hvert år arrangerer en arbeiderfestival ved Fetsund Lenser. Jeg har sittet i komiteen i over 6 år, så nå valgte jeg selv å trekke meg ut.

Det føles så deilig og riktig ut å avslutte noen kapitler i mitt liv. Det er som en god venninne sa denne uka da jeg fortalte henne at jeg trapper ned. «Når en dør lukkes, åpnes et vindu og så står en Cava på bordet klart».  Mandag ble jeg tatt opp som medlem av norske P.E.N. Det var verd å feire.

Akkurat nå føler jeg at hele kroppen er full av lykkebobler og takknemlighet over både familie, venner og kolleger. Jeg har vil ha mer humor og latter i hverdagen og jeg skal fortsette å løpe maraton. Livet er jo et maraton i seg selv, men det haster ikke å komme i mål.

Foran meg er det mange spennende møter og utfordringer.  I dag har jeg drodlet med en venninne om et spennende prosjekt som foreløpig er litt hemmelig, men jeg har også tenkt på temaer til min fredagsspalte i Kenya. Sist fredag skrev jeg om Jens Stoltenberg og NATO og som alltid har jeg fått mange flotte tilbakemeldinger fra Kenya om at spalten ble lest. Jeg illustrerte artikkel med samme mann som er på årets 1.mai-merke Nelson Mandela. Du kan lese hele artikkelen her: http://www.thepeople.co.ke/67088/new-nato-man-defuse-russia-ukraine-imminent-war/

Neste fredag skriver jeg om kvinner i ledelse, både i norsk næringsliv og i politikken. Så det er bare å komme med innspill til meg. Men før fredag skjer det også mye spennende.

I morgen tidlig skal jeg blant annet for første gang bruke Coveritlive via mobil som verktøy under nyhetsdekningen av lønnsoppgjøret som starter.

Tirsdag kveld skal vi i Fembiz teste Webinar for første gang. Det kribler i magen fordi dette er helt nytt for meg. Da gjelder det å være litt Pippi Langstrømpe å si: Det har jeg aldri prøvd før, så det tror jeg sikkert at jeg kan klare!»

Kan vi jobbe når vi sover?

DSC_0055-1
Ja, klart vi kan.

– Du må ikke sove! Du må ikke sove!
Du må ikke tro, at du bare har drømt!

Du må ikke sove
, er et av de vakreste diktene som Arnulf Øverland skrev, og som har fulgt meg gjennom livet. Men god søvn er jo noe vi alle trenger for å ha et aktiv liv. Jeg er et B-menneske som legger meg sent, men så er jeg heldigvis et menneske som kan sove på de mest forunderligste steder. Særlig er jeg god på å sove når jeg er på reise.
Jeg vet at jeg er privilegert fordi mange både unge og eldre sliter med søvnen. Jeg har selv frilanset litt for FTS Foreningen for søvnsykdommer (www.sovnforeningen.no) som er en landsomfattende, partipolitisk og religiøst uavhengig, organisasjon som skal søke å favne alle som har en søvnsykdom og andre som er interessert. Tidligere styreleder i Fagpressen, Marit Aschehoug, er sekretær for denne foreningen og har selv stått frem og fortalte om søvnapne i Puls NRK. I forrige måned markerte deg seg gjennom aksjonen Våken Hverdag for å spre informasjon om søvnsykdommer. Gjennom arbeidet med boka Pusten har jeg også lest mye om folk som sliter med å sove godt. Noe av de flotteste tilbakemeldingene vi har fått etter at folk har lest boka er at folk nå sover bedre på natta. Bare tenk selv hvor mer opplagt du føler deg etter en god natts søvn.


Det har hendt jeg har hatt våkenetter fordi jeg har vært litt spent eller nervøs, men som regel slukner jeg lett når jeg legger hode på puta. Årsaken til at jeg legger med sent er ofte at jeg er i en veldig kreativ fase mellom midnatt og klokken 02. Det er da jeg opplever mest skriveflow og kjenner at tekstene kommer av seg selv. Det betyr at jeg da mister to timer søvn som jeg bør ta tilbake i løpet av den nærmeste tiden. Som student pleide jeg å lese bøker (jeg har historie mellomfag og sosialantropologi mellomfag i min Can.Mag) like før jeg sovnet fordi jeg da husket stoffet bedre. Det hendte ofte at jeg sovnet midt i en setning og fant boka ved siden av puta neste dag. Men finnes det egentlig noen forskning på hvordan du best kan utnytte søvnen?

Jobbe og sove samtidig?
En av mine venninner siviløkonom Irene Nygårdsvik i Bergen fortalte under arbeidet med flowboken min at hun har utviklet en drømmebevissthet som gjør at hun kan bruke drømmene sine for å få mer flyt i sin hverdag. I boka «Flow i hverdagen-navigasjon mellom stress, kaos og kjedsomhet» forteller hun at hun stiller spørsmålene hun lurer på før hun legger seg og opplever ofte å våkne med svarene. Denne teknikken lignet mye på det jeg alltid gjorde da jeg studerte.

Etter mitt møte med Nygårdsvik har jeg etter hvert utviklet et mer bevisst forhold til mine søvnbehov. Jeg lytter alltid til kroppen og hvis jeg kjenner at jeg MÅ, sove, så tar jeg noen minutters powernapp. Nesten uansett hvor det er. Ofte kommer dette søvnbehov midt på dagen litt akutt men da trenger jeg ikke så mange minutter for å hente meg inn.

Nå er jeg bevisst på at jeg bruker også disse minuttene effektivt til å finne kreative løsninger på noe jeg grubler over.
Det hender at jeg jobber med en problemstilling, et foredrag eller forberedelse til noe når Jon Blund med sekk og lue på lokker på meg. Og da lytter jeg til barndomshelten min.
I min hektiske hverdag er det viktig å ha god arbeidsflyt og være effektiv når jeg faktisk jobber. De som kjenner meg godt og lever tett på meg vet at jeg kan sove på kommando for å hente krefter.
Av og til setter jeg mobilen på vekking på bussen slik at jeg kan utnytte drømmen helt maksimalt.

Denne uka har jeg gjort dette bevisst flere ganger. Av store utfordringer personlig denne uka har jeg hatt blant annet eneansvar for en hel dag medietrening med NAV, hatt foredrag for FemiRoma, har to ledermøter i Fembiz sammen med mine kolleger der og vært konferansier (Madame Chair) for en dagskonferanse om kriminalomsorg. I tillegg til at jeg er journalist. Det krever sin kvinne å sjonglere mellom ulike aktivitene og samtidig ha et A4-familieliv.

Slike uker hender det at det blir lite søvn. boka vår selges i Norges beste bokhandel på Gardermoen.

I mange tidligere drømmer har jeg nettopp drømt om at dette skulle skje. Og da det skjedde i går, ble jeg overveldet av følelser. Det er så deilig når drømmer blir virkelighet, både egne drømmer og andres drømmer.

Men for å la drømmer bli din virkelighet så må man faktisk gjør mer enn å ligge i sofaen. Jeg er så takknemlig for å ha et aktivt liv der jeg møter mange flotte mennesker som brenner for å gjøre verden mer rettferdig og som kjemper for at andre skal få det bedre.

Også denne uka har jeg møtt mange slik flotte mennesker denne uka som absolutt ikke lukker øynene for urettferdighet.

Jeg har møtt dem i FemiRoma, i Fembiz, i NAV, i kriminalomsorgen og i mitt eget hjem. Det er disse møtene med menneskene som vekker meg og tenner meg.

Ok. Arnulf Øverland. Vi trenger litt søvn, men vi skal ikke lukke øynene for urettferdigheten. Jeg lar Øverland avslutte bloggen min i dag med to vers som jeg bærer i mitt hjerte:
Du må ikke sitte trygt i ditt hjem
og si: Det er sørgelig, stakkars dem!
Du må ikke tåle så inderlig vel
den urett som ikke rammer dig selv!
Jeg roper med siste pust av min stemme:
Du har ikke lov til å gå der og glemme!

Jeg roper i mørket – å, kunde du høre!
Der er en eneste ting å gjøre:
Verg dig, mens du har frie hender!
Frels dine barn! Europa brenner!